Hvem Tar Imot?

Om låta

Hvem Tar Imot? er en alvorlig og emosjonell låt om norske veteraner og kampen som kan begynne etter hjemkomst.
Sangen handler ikke om heltedyrking eller militærromantikk, men om mennesker som har reist ut på vegne av staten og senere må kjempe seg gjennom et offentlig system av skjemaer, frister, vurderinger og avslag.

Låta har en varm pop-rap nerve med tydelig soul-pop-preg, inspirert av sosialt bevisst 2000-talls anthem-følelse.
Den spør hva takknemlighet egentlig betyr hvis den ikke følges av ansvar.
Under alt ligger én kjerne: Staten kan ikke bare sende folk ut. Den må også ta imot dem når de kommer hjem.

Tekst

Han kom hjem uten parade. Bare en bag i gangen. Støv i skoene. Stillhet i navnet. Og landet sa: Velkommen hjem. Ta en kølapp.

Han lærte å lese rom før han leste skjema. Lærte forskjell på frykt og tema. Lærte å stå når alt rundt falt, men hjemme ble han møtt med “har du vedlegg til alt?”

Han bar ikke flagget for å bli rik. Han dro fordi noen sa: vi trenger deg dit. Så kom natta hjem i bagasjen hans, men systemet ba om bedre dokumentert sans.

Og de sier: “Send det inn på nytt.” “Vent på svar.” “Feil instans.” “Prøv en gang til.” Men hvem ser mannen bak papir? Hvem hører hjertet når det blir stille?

Hvor er hånda når han faller? Hvor er stemmen som sier bli? Hvor er landet han dro ut for når han kommer hjem på kne?

Hvem tar imot? Hvem tar imot? Når helter blir til saker og saker blir til rot.

Hvem tar imot? Hvem tar imot? Når navnet hans blir nummer og døra går i lås?

New Public Management med slips og kalde mål. Alt kan telles, helt til sjela går i stål. De spør ikke “hva skjedde?” De spør “hvor er bevis?” Som om krig legger kvittering pent i hver sin flis.

Han går fra kontor til kontor med lua i handa. NAV, SPK, lege, nemnd, og nye runder blanda. Én sier ja, en annen sier nei. Tredje sier klagefrist, bror, den gikk forbi deg.

Og dama hjemme lærer lyden av et blikk. Ungene lærer når pappa ikke er trygg. Han var sterk nok til å dra på ordre fra stat, men ikke sterk nok for et passivt apparat?

Og de sier: “Vi forstår din sak.” “Det tar litt tid.” “Vi mangler svar.” “Du må holde ut.” Men hvem holder han når han glipper? Hvem eier løftet som ble gitt?

Hvor er hånda når han faller? Hvor er stemmen som sier bli? Hvor er landet han dro ut for når han kommer hjem på kne?

Hvem tar imot? Hvem tar imot? Når helter blir til saker og saker blir til rot.

Hvem tar imot? Hvem tar imot? Når navnet hans blir nummer og døra går i lås?

Dette er ikke hat mot folk på jobb. Det sitter gode folk bak hver skjerm. Men når systemet blir større enn mennesket, blir varmen byttet ut med perm.

Og ja, noen får hjelp. Noen får svar. Noen får endelig fred etter år. Men for mange står fortsatt med lua i handa og spør hvorfor hjemlandet aldri forstår.

Han ba ikke om gull. Han ba ikke om trone. Han ba om at noen skulle tro på tonen i stemmen hans når han sa: Jeg kom ikke hel hjem.

Hvor er hånda når han faller? Hvor er stemmen som sier bli? Hvor er landet han dro ut for når han kommer hjem på kne?

Hvem tar imot? Hvem tar imot? Når helter blir til saker og saker blir til rot.

Hvem tar imot? Hvem tar imot? Når navnet hans blir nummer og døra går i lås?

Han kom hjem uten parade. Bare en bag i gangen. Og et land som sa takk med et skjema i hånda.

Så spør jeg deg nå, før neste mann drar ut: Hvis staten kan sende ham bort, hvem skal ta ham imot?