Der Fjellet Stod

Om låta

Der Fjellet Stod tar utgangspunkt i Titania og dagbruddet på Tellnes i Sokndal, men fortelles innenfra arbeidsdagen.
Sangeren kjenner lukta av våte arbeidsklær, kald kaffe, sambandet og støvet som følger med hjem.
Dette er ikke en sang mot arbeidet. Jobben har gitt liv til bygda, og faren og bestefaren sto i det samme.

Det som gnager er noe annet: Hver arbeidsdag gjør utsikten litt større.
Fjellet som alltid har vært der, blir sakte borte.
Når han ser et gammelt bilde fra tidligere generasjoner, med fjellryggen fortsatt bak arbeiderne, faller alt på plass.
Det blir mer himmel, mindre fjell – og plutselig blir arbeid, familie og landskap én og samme historie.

Tekst

Fem før seks. Kald kaffi. Gul vest. Regnet står skrått inn frå vest. Eg vrir av radioen. No er det vår tur. «Alle i dekning?» kjem tørt over sambandet.

Far lærte meg lyden av bor gjennom stein, kva som står hardt, kva som slepper reint. Han peika på ryggen når kveldssola brann: «Den har stått der lenger enn nokon mann.»

Fjellet blir mindre i kveld, salve for salve, lag etter lag. Fjellet blir mindre i kveld, og me kjem tilbake neste dag. Ein dag står sola der fjellet stod. Ein dag står sola der fjellet stod.

Bestefar bar same grusen i sko, sette matboksen ned og sa: «No blir det ro.» Far hadde støv langs sømmen i blå overall, eg har det same i bilen, i gangen, overalt.

Ingen snakka om utsikt når rekningane kom. Du tek det skiftet du får, og så går du heim. Men eg snur meg i svingen, kvar einaste kveld: det er meir av himmelen, mindre av fjell.

Fjellet blir mindre i kveld, salve for salve, lag etter lag. Fjellet blir mindre i kveld. Ein dag står sola der fjellet stod.

Tre — to — ein.

Så kjem drønnet heim gjennom brystet.

På pauserommet seier ein: «Sjå kor lyst.» Nokon ler: «Me har endeleg fått oss utsikt.» Eg ler eg òg, med koppen mot munn. Så ser me ut. Det blir stille ei stund.

På veggen heng eit foto, falma og grått, far og dei andre med hjelmane på. Bak dei står ryggen, mørk mot kveld. Eg ser ut glaset. Mindre fjell.

Fjellet blir mindre i kveld. Me tek det ned. Ein dag står sola—

Fem over to. Kald kaffi. Gul vest. Regnet står skrått inn frå vest. Eg tek av hjelmen. Ser opp.

Ein dag står sola der—